fredag 29. september 2017

Et uoverskuelig mørke av Håvard Syvertsen

Bildet er hentet her

Denne romanen er mitt aller første møte med en dystopi. Tradisjonelt leser jeg ikke denne sjangeren da den er godt dekket av Rysjedame #1. Sjangeren fremstår for meg som altfor dyster for min smak, og lite relevant. Men, verden har forandret seg MYE på kort tid, og jeg synes av og til at virkeligheten overgår de dystre fremtidsvyene. Samtidig så er handlingen i denne romanen lagt til Oslo, noe som gjorde den skremmende aktuell. Vi følger flere Osloborgere idet de våkner opp til en by hvor rådløshet råder. Det er skyting i gatene og ingen infrastruktur fungerer. Vi følger et ektepar som tvinges til å rømme med barnebarnet de har hatt på overnatting, sykepleieren som skal på jobb på Ullevål og Lilly som hjelper en barnefamilie å flykte til hytta på fjellet. Alle må de finne måter å komme over det første sjokket på og bli handlingsfokusert på tross av katastrofe.
Naturlig nok dukker spørsmålet opp: hvem er de nye makthaverne og hva er deres agenda? Dette gir faktisk ikke boka svar på. Grensen til Sverige stenges og nordmenn som klarer å ta seg over grensen interneres i leire for deretter å sendes tilbake til trygge områder i Norge (hørt det før?) Her finner vi altså et klart politisk motiv.
Jeg overrasket meg selv med å like denne romanen veldig godt. Det er flere ting som gjør at jeg i tillegg mener den egner seg godt for vår målgruppe: elever på vgs. Den har spenning, noe driv, geografisk nærhet (Oslo) og ikke minst: den er kort (150 sider). Jeg ble ikke skremt vekk fra  odenne sjangeren.
-Kristin-
Syvertsen, H. (2017). Et uoverskuelig mørke: roman. Oslo: Aschehoug.

torsdag 7. september 2017

Du er så lys av Tore Renberg

Tore Renbergs nye roman handler om miljøarbeideren Jørgen og hans forhold til familien og den nye naboen. Den krever at man er litt tålmodig, det må det være lov å si, for hovedpersonen i denne boka prater MYE om familien sin. Det mest spennende med romanen er "vennskapet" han utvikler med den nye naboen Steinar. Det kan kanskje ikke kalles et vennskap,for hovedpersonen har hele tiden i bakhodet at noe skurrer. Steinar tar så mye plass i livet til alle rundt seg og hvorfor er kona hans så merkelig? Det blir noe creepy med Steinar rett og slett, og på et punkt snoker Jørgen og kona Vibeke rundt i Steinars hus for å "avsløre" han - uten at de egentlig vet hva de mistenker. Det at jeg ikke skjønner Steinar og likevel ikke kan mistenke han for noe konkret gjør det småuhyggelig å lese boka - jeg venter liksom på at det skal skje noe skikkelig fælt. Mot slutten av boka endres synsvinkelen og det er Steinars hode vi får bli med inn i. Det oppklarer en del:)

Jeg vil ikke røpe hva som foregår i Steinar sitt liv, for det vil spoile boken totalt, men jeg kan røpe såpass at jeg tror den godt kan brukes til fordypningemnet i kategorien "relasjoner", for det er nå en gang slik at mange problemer ville være løst om vi mennesker ble litt flinkere til å snakke sammen.

Likte jeg boken? Tja, litt mye snakk om kona kanskje?
Har jeg lært noe av å lese boka? Ja, vi har vel alle godt av å tenke litt på vår egen standardmåte å kategorisere folk på?

Ps! blir jo litt vanskelig å sette tagger på denne boka uten å røpe plottet:)

-Anne Brit-