torsdag 16. februar 2017

Livet, til det betre av Anna Gavalda


Jeg blir like glad hver gang en av mine favorittforfattere gir ut en ny roman. Når det er Anna Gavalda det gjelder så forventer jeg meg; rå og ekte livsskildringer, litt tristhet, miljøskildringer fra Paris, uventet kjærlighet og en aldri så liten dose rå humor. Og, dama leverer alle disse ingrediensene i sin siste roman. Boka skildrer tre personer og deres mer eller mindre vellykkede liv i Paris.

Først møter vi Mathilde. Hun er en ung dame som ikke akkurat har stålkontroll på livet. Hun har slutta på skolen, misliker sterkt jobben sin, og hun bor i kollektiv med to jenter som har bedre styr på livet enn hva hun har. Hun får en dag et viktig oppdrag av sine samboere i kollektivet, og hun mislykkes så til de grader med dette.

De to andre historiene omhandler også livet til ungdommer som det butter for. De passer liksom ikke inn i samfunnsnormen for hvordan franske ungdommer skal takle livet sitt. Men, det er på ingen måte svartmaling av deres liv. Historiene er skildret med masse humor og selvironi, noe den direkte dialogformen er med på å understreke. Vi får også et godt innblikk i hver enkelts indre liv og monologer med seg selv.

Felles for de tre ungdommene er at de er besluttsomme og modige – de vil heller satse og feile enn aldri å risikere noe, og leve middelmådige liv.

Oversettelsen til Tove Bakke er et annet kvalitetstegn ved denne romanen. Hun leker med mulighetene nynorsken gir, og hun gjør det så bra! Når våre elever kommer innom og trenger tips for å bli bedre i nynorsk, så anbefaler jeg dem gjerne å lese Anna Gavalda i Tove Bakkes oversettelse....
-Kristin-


Gavalda, A. (2016). Livet, til det betre: Mathilde, Yann, Billie : tre portrett. Oslo: Samlaget.

torsdag 9. februar 2017

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har aldri tidligere lest noe av Murakami og ville heller trolig ikke gjort det om boken ikke hadde vært obligatorisk lesestoff til et seminar jeg var påmeldt. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad for å ha lest Kafka på Stranden! Her er det mange innslag av magisk realisme, blant annet noen fantastiske snakkende katter. Magisk realisme har jeg tidligere styrt unna til tross for at jeg er storforbruker av fantasysjangeren og trives med at ting ikke må være som i den virkelige verden. Det er nok miksen av hverdagsliv og overnaturlighet som har holdt meg unna. Jeg liker stort sett klare skiller.

 I Kafka på stranden er det, i mine øyne, tre hovedpersoner og deres historie veves sammen til en. Det er snakk om ensomme og sårbare mennesker, men samtidig har jeg sjelden humret så mye som jeg gjorde underveis i denne boken

Bildet er hentet her
Karakteren er utrolig gode og det er en fryd å følge dem, selv om det er en del ting som ikke blir forklart.

Det jeg likte så godt ved Kafa på stranden var altså ikke de magiske innslagene, selv om disse til tider kan være veldig morsomme. Det som gjorde mest inntrykk på meg er språket, så jeg antar at oversettelsen er meget god. Det er en lun, fin humor kombinert med elegant språkbruk som gjør  at jeg anser dette som en stor leseropplevelse. Jeg kommer garantert til å lese mer Murakami kun for å sjekke om jeg får den samme gode språkfølelsen.

Dette avslørte kanskje ikke så mye om hva boken egentlig handlet om, men for meg var det heller ikke handlingene i seg selv som utgjorde leseropplevelsen.



     





-Anne Brit-


torsdag 2. februar 2017

Knausgård om årstidene og mye mer

Bildet er hentet her
 Jeg har lest tre av fire bøker i dette Knausgårdprosjektet. Bøkene preges av to ting; korte tekster om de nære konkreter, feks jordbær, båter, stol og selvfølelse  - til dagboknotater til sitt yngste barn.
Her deles de nære ting (i typisk Knausgårdutleverende stil), men det gjøres elegant, sårt, nært og ektefølt. Jeg kan lett fornemme hans bekymringer og gleder...og her er språket glimrende, synes jeg. Jeg var, etter å ha lest Min kamp 1, kritisk til forfatterens hang til å utlevere sine nærmeste omgivelser. Det jeg i Min kamp følte som ubehagelig utleverende, er lettere å svelge i denne serien.

Han gir også meg som leser en slags forklaring på hvorfor han tilsynelatende MÅ skrive om de nære ting på en slik måte. Han beskriver seg selv som et uttalt følelsesmenneske, og det er disse relasjonene det er lettest (mest naturlig) for han å skrive om. Det er på en måte dette han kan best. Og, jeg kjøper den forklaringen...



Så, om du ønsker å lese korte tekster som på sitt beste minner om noveller, eller du vil lese en nær, følelsesladd dagbok til et enda ufødt barn, så er dette prosjektet tingen for deg. For meg krevde det en god del å ro å komme inn i bøkene, men det var absolutt verdt reisen (ellers hadde jeg definitivt ikke lest tre av fire bøker).
Anbefales til drevne lesere som ønsker å lese tekster som krever ro og ettertanke.
-Kristin-

Karl Ove Knausgård. (2015). Om høsten. Oslo: Oktober.
Knausgård, K. O. (2016). Om sommeren. Oslo: Oktober.
Knausgård, K. O. (2016). Om vinteren. København: Lindhardt og Ringhof.
Knausgård, K. O. (2016). Om våren. Oslo: Oktober.

fredag 20. januar 2017

Dronningen av Tearling av Erika Johnsen

"Hun dukket, smøg seg under angriperens arm og kjørte kniven inn mellom ribbeina hans" (Johansen, 2015, s. 173)

Jeg har lest Dronningen av Tearling av Erika Johansen.  Serien har blitt omtalt som en kvinnelig Game of Thrones, hva de nå måtte mene med det? Trolig at det er sterke karakterer som kjemper om makten, og i dette tilfellet er det kvinnene det er hovedfokus på.

Kort fortalt handler det om Kelsea som har vokst opp hos fosterforeldre og som viser seg å være arvingen til tronen i kongeriket Tearling. Hennes mor, dronningen, døde for lenge siden og datteren ble holdt skjult i frykt for at noen skulle drepe hennne (Litt som Aragorn i Ringnes Herre). Nå har tiden kommet til at hun skal kreve sin plass ved tronen, men noe er råttent i kongeriket. Vi snakker manipulerende heks i nabolandet, veik kongevikar på Tearling kronen (Litt som Denethor i Ringenes Herre), forferdelige menneskehandelavtale inngått for å bevare "freden" og skurk vs. heltesoldater som villig svinger sverdet. Det er jo selvsagt også en dose forelskelse, men ikke så mye. Det kan jo fort endre seg i oppfølgerboken. Jeg er jo glad i sjangeren og synes det var god underholdning. Jeg tror jammen jeg kommer til å kaste meg over bok 2.


Nå skal den visstnok filmatiseres med selveste Emma Watson i hovedrollen, så her er det vel bare å lese før det blir film? 
Løp og lån:)


Johansen, E. (2015). Dronningen av Tearling. Oslo: Bazar.

-Anne Brit-

onsdag 11. januar 2017

Danielle av Ida Jackson

Bildet er hentet her


"Hvor gammel var jeg første gang jeg drakk øl? 10. Hvor gammel første gang jeg tok en sigg? 11. Første gang jeg hadde sex? 12. Første joint? 13. Første pistol i huset? 16. Første truende doplanger på døra? 16."



Danielle er 16 år og i et slags forhold med Kimma. Han er invovert i kjøp, salg og bruk av dop. Hun går på Katta, bor sammen med moren sin og har Ellinor som bestevenn. Danielle er ei ressurssterk jente, men moren evner ikke å gi henne den omsorgen et barn/ungdom skal ha. Hun er mye overlatt til seg selv og vennene sine uten de rammene hun fortjener. Gjennom Ellinor som er politisk engasjert i Rød ungdom treffer Danielle William. Han får frem andre sider i Danielle enn den rå, selvopptatte jenta med en hard maske mot verden. For første gang har hun ikke selv kontrollen...
Ida Jackson har skrevet en viktig men sjokkerende ungdomsroman. Ungdomslivet i Oslo kan være brutalt og vulgært. Samtidig formidler hun en sterk kjærlighet til byen gjennom Danielle. Boka handler om hvor sårbart det kan være å være 16 år uten et godt nok nettverk rundt seg. Samtidig er det en morsom og spennende bok. Jeg lot meg rive inn i dette universet av ungdomsliv, og mener bestemt at den bør leses av voksne som er nysgjerrig på hvordan ungdomsoppvekst i Oslo kan arte seg. Og, selvfølgelig vil den passe godt å lese for ungdom som vil lese om ungdom.
-Kristin-
 

Jackson, I. (2016). Danielle. Oslo: Aschehoug.

 



fredag 16. desember 2016

Vær snill med dyrene av Monika Isakstuen

"Og du vet hva de sier? Mødre som bryter opp, må tåle å se den mest fryktinngytende av alle fryktinngytende sannheter i øynene: Du har mislyktes i den ene oppgaven som virkelig betyr noe."
(Isakstuen, 2016, s. 96)


Vær snill med dyrene møter vi Karen som har valgt å forlate mann og barn. Eller egentlig har hun ikke forlatt barnet, men hun opplever at det å være 50% mor er det samme som å forlate. Hun er sykt redd for å ikke være flink nok med datteren og for å ødelegge henne med sitt fravær. Hun og mannen oppfører seg siviliserte og hyggelig med hverandre og de planlegger samværet helt etter boka, likevel får hun ikke indre ro på  at det hun gjør er bra nok.

Boken består stort sett av Karens tanker om egen innsats og alt som kan gå galt. Det er utdrag av dialog hun har med mor og lillesøster og tilbakeblikk til minner fra hennes egen barndom. Karen forsøker å overbevise omgivelsene om at hun er en moderne kvinne som lett takler å dele omsorgen for barnet, men innerst inne vet hun at det ikke stemmer. Hun går til familievernkontoret og lærer seg alle ord og uttrykk som forklarer følelser og utviklingen i den prosessen hun og familien skal igjennom, men det gjør ikke følelsen av å mislykkes noe mindre.



Fysisk er det mye luft i boken og noen av sidene består kun av noen få setninger med tekst. Kanskje hun skal vise at hun føler seg ganske tom, ikke vet jeg, men jeg liker layouten godt. Jeg liker hele boken godt. Jeg har selv barn og kjenner meg igjen i følelsen av at man aldri får til alt man skal og at ting alltid kan gjøres bedre. Med jevne mellomrom kommer det inn små historier om forholdet mellom mor og barn i dyreverden som forsterker de følelsene Karen har om sitt eget forhold til datteren- om det er en blanding av fakta og påfunn vet jeg ikke, men rent fakta kan det umulig være.

Boken var utrolig lettlest, men jeg likte historien godt og jeg tror den kan egne seg ypperlig til fordypningemnet på vg 3.

-Anne Brit-

Isakstuen, M. (2016). Vær snill med dyrene: roman. Oslo: Tiden norsk forlag.




torsdag 8. desember 2016

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

"Heldigvis kommer det ikke flere kunder den dagen. Kunder har alltid vært et slit for de fleste businesser. Et såkalt drawback. Og kunder har det liksom med å komme" (Weberg, 2014, s. 88)

Jeg har lest Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg. Boka er litt sånn at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte, er det supermorsomt eller er det bare tragisk? Blir jeg arrestert av empatipolitiet hvis jeg ler for mye?



Hovedpersonen prøver så godt hun kan å unngå menneskelig kontakt og innbiller familien at alt er skikkelig på stell. Hun flytter for seg selv for å studere i Oslo, men ender opp med å gjøre omtrent ingenting. Det å unngå andre folk krever såpass mye planlegging at det blir en dagsjobb i seg selv og hun ender opp i noen utrolige situasjoner hver gang tilfeldighetene tvinger henne ut døra. Når studielånet slutter å komme og hun skal ut på arbeidsmarkedet blir det hele bare enda mer komisk. Jeg synes likevel det er veldig underholdende og ler godt ganske ofte, men er det egentlig lov liksom, når folk er så snåle? Det er jo synd på henne.

Vi ser omverden kun gjennom hennes øyne, så hvordan hun oppfattes av omgivelsene er litt usikkert. Ved et tilfelle er det en annen person som omtaler henne som tilbakestående og det må vel i det minste være en autismediagnose ute og går her. Skikkelig mangel på sosiale antenner er det i hvertfall.

Når det gjelder fordypningsemnet så kan elevene hos oss skrive om "vanskelige relasjoner" og her kan nok boken kanskje passe inn.

På bildet ser dere også oppfølgerboken som jeg også kommer til å lese,  Det er heldigvis ingen som trenger meg.


 Weberg, L. M. (2014). Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Oslo: Aschehoug.